Når skuldrene dine er fulle av arr,
Og morgendagen er fylt av gårsdagen,
Åpne opp vinduet og se på horisonten,
Den er overalt,
Og det er så mange historier og stemmer,
Du enda ikke har hørt
Vær nysgjerrig,
Alltid nysgjerrig

<3

Ribbeina mine var laget

Med kalde februarmåneder

Men du forvandlet dem

Til milde aprilmåneder

Øynene mine var fylt til randen

Med døende skritt

Men din beroligende stemme

Jaget vekk alle

Munnen min var full

Av tapte historier

Men leppene dine

Frigjorde hver eneste en av dem

Hjertet mitt er dekket 

Av sår og arr

Men jeg kan ikke finne dem

Når jeg er med deg

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg. Ikke enda. 

Men jeg kan fortelle deg at jeg elsker hvordan du ler av dine egne vittige kommentarer, og hvordan du (lite overbevisende) prøver å roe deg ned i trafikken, og hvordan du spør meg hva jeg tenker på når jeg fjerner meg fra verden og stirrer inn i evigheten, og måten du står for det du tror på, hvor engasjert du blir, og måten du forteller meg ting på, alt fra barndomshistorier til drømmer, og hvordan øynene dine endrer farge avhengig av lyset og humøret, og hvordan du gir meg håp uten å engang vite det, og stemmen din, og alle lydene du lager når vi koser, og hvor snill du kan være (og ufrivillig romantisk), og hvor ærlig du kan være, og hvordan du har utfordret meg til å rive ned muren rundt hjertet mitt fullstendig. 

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg, ikke enda. Men jeg kan fortelle deg at jeg en dag (ganske sikkert) kan elske deg på en måte jeg aldri har elsket noen før. Hvis du klarer å vente litt. 

Han etterlot seg dype sår på hjertet ditt

Men du sa de føltes som myke kyss

Hvis jeg kunne, ville jeg fortalt deg at

Det var aldri hans intensjon å elske deg for alltid

Men øynene dine trygler meg om å lyve for deg

Så det er det jeg gjør

Men du fortjener å vite at du 
Ikke kan leve gjemt mellom minnene resten av livet

Selv om jeg tror det er akkurat det du vil

Blomster og positiv tankegang

Det er ganske rart

Samtidig ganske fantastisk

At blomster

Skjøre og levende

Kan trenge seg gjennom

Noe så solid og dødt

Som asfalt

Det gir meg håp. Ikke bare som en slags form for metafor for livet, men et generelt håp om bedre tider. Det kan være misvisende, men om ikke annet gir det meg et øyeblikk av positiv tankegang. Og det i seg selv, er verdt det. 

Du lurte meg ikke

Håret ditt pleide å skinne som gull i solen, så jeg kalte deg Gullhår. Alt var så enkelt på den tiden. 

Men på et eller annet tidspunkt ville du ha noe, noe mer, og du klippet håret ditt kort og farget det rødt, og det minnet meg om fargen for rastløshet. 

Øynene dine ble mørke og ville, og du fortalte meg løgner. 

Men jeg kan fortelle deg én ting; Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri. 

Jeg kunne høre tankene dine skrike, og de var så fryktelig mørke, og det er grunnen til at jeg holdt meg for ørene og nynnet dem vekk. 

Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri, men jeg beklager for at jeg ikke hadde mot nok til å fortelle deg det. Du var fanget i løgnene dine og jeg prøvde å finne nøkkelen for å få deg fri, men jeg visste ikke hvor jeg skulle lete. 

Det går ikke en dag uten at jeg lurer på om jeg kunne hjulpet deg, og jeg vet fremdeles ikke svaret. Jeg skulle bare ønske ting var enkelt igjen. 

02:11

Jeg har denne kontinuerlige følelsen
av nervøsitet i magen,
og vennene mine forteller meg at det er
sommerfuglene
som får meg til å føle det på denne måten
(og de har nok rett).
Men for meg er det bare ren nervøsitet,
fordi det å være forelsket
er så jævlig skummelt
og jeg er redd for at jeg vil rote det til.
Du får meg til å føle meg komfortabel
og nervøs på samme tid.
Jeg bærer fremdeles det samme smilet
du ga meg forrige tirsdag,
og jeg har sluttet å skrive ned alle grunnene
til å ikke bli forelsket,
for jeg har gått tom for blekk
og det er egentlig ikke så farlig.
Jeg har overgitt meg.
Sannheten er,
at det er noen mennesker som kan se på deg,
og plutselig kan du navnet på alle stjernene.

En historie på fem ord

Hvorfor fortalte jeg deg det

( )

De prøver å lære meg opp til å fylle det blanke arket med hjerteslagene mine, men jeg er for svak til å i det hele tatt røre brystet mitt.

(Og i tillegg, vil jeg ikke at verden skal få vite hva som gjemmer seg bak ribbeina mine, mellom de mest sensitive blodårene i kroppen min). 

Jeg antar at poesi og slikt er fakler vi tar med oss når vi forlater dagslyset for å utforske mørket i oss selv.