Hjertet ditt er en konstellasjon

Jeg følger 

Når jeg føler meg

Fortapt

Godheten og motet

Jeg ser i øynene dine

Er min ledestjerne

Jeg trenger nye venner. 

Ting rundt meg sprekker opp, og jeg har ingen idé om hvordan jeg kan forvandle alle disse små bitene og følelsene til talte ord.

For noen dager siden satt jeg foran deg, med alle disse små bitene og følelsene i hendene mine, men det var aldri et passende tidspunkt å vise dem til deg, å dele dem med deg. 

I stedet lukket jeg hender og munn. 

Jeg snakket til deg på hundre stumme vis, men du hørte meg ikke.

Hendene mine begynner (nå) å blø. 

Hun gnager på neglene sine. Små, gullfargede flak av neglelakk svever ned mot det slitte, hvite lakenet.
Blåbærene er råtne, og smaker Jack Daniels.
Svake minner om en hyttetur hun helst vil glemme dukker opp.
Mascaraen klumper seg. Hun geiper til speilbildet sitt.
Faen ta deg.

Om å miste en sokk

Det skjedde for et par år siden.
Jeg mistet ham på samme måte som en mister en sokk etter en tur i tørketrommelen:
Helt plutselig, og for ingen grunn.
Men hva er en og en annen mistet sokk?
Man kan alltids skaffe en ny. Bytter ut det man mister med noe nytt.
Det er nok sokker i verden til å fylle tomrommet han etterlot seg.

Når forfattere dør, blir de en bok, som tross alt er en ganske god reinkarnasjon. 

vous avez disparu

Trærne er fylt med minner av følelsene som aldri ble erkjent og omfavnet.
Kan du se meg inn i øynene og prøve å hjelpe meg med å huske hva vi gjorde galt?
Vel, jeg kan fortelle deg at det var grunner til feilene jeg gjorde.

Jeg trodde jeg så deg i dag. Det var ikke deg, og jeg vet ikke om jeg burde ha følt meg lettet eller vemodig. Men jeg følte vel egentlig ingenting der og da. Jeg bare lurte. Det gjør jeg forsovet enda. Lurer.
På hvordan ting kunne blitt. Hva som hadde skjedd. Hvilke veier vi ville ha gått sammen. Hvilke steder vi hadde skilt lag. (?)

Vi drakk vin ut av tekopper, for det var alt som var. Vi snublet ut av sengen, fremdeles med smaken av midnatt på tungen. Vi visste ikke bedre. Vi ville ikke vite bedre; for vi var unge og hadde nettopp lært å puste på en ny måte, for vi hadde fått frihet i gave. Kronene pranget på hodene våre, og verden grep om hjertene våre. Vi løp nedover gater og stier til føttene fikk blemmer og pusten ble sår. Vi spiste middag i badekaret fordi vi hadde lyst. Vi byttet røykmerke fordi vi ville prøve noe nytt. Vi snek på trikken, danset på havnen, lå på gresset i Sofienbergparken og talte stjerner. Vi var alltid på utkikk etter stjerneskudd. Vi sjanglet hjemover mens hodene spant og magene verket av latter som ikke var helt vår egen.
Det var da.

En dag gjemte ordene seg under kjøkkenbordet og bak gardinene, og de forble usagt. Lørdag morgen var ikke lenger den samme, og vi sluttet å late som om den var det. Kronene våre pranget ikke lenger på hodene våre. De satt skjevt på oss, holdt nesten på å falle av. På et eller annet vis glemte du fargen på øynene mine, og jeg glemte lyden av latteren din. Hva var vi? Det visste vi ikke, og vi ville kanskje ikke vite det heller.

Jeg trodde jeg samlet oppfylte løfter på gamle syltetøyglass. Men jeg tok feil.
Jeg samlet snøflak på gamle syltetøyglass, mens jeg stirret på nattehimmelen.
Lengtet. Ventet. Lengtet.
Hva var vi egentlig?

Det var en ny morgen. Og enda en. Og enda en. Jeg lette etter deg i fremmede øyne, i speil, i vinduene på passerende trikker, i de første solstrålene som slo inn gjennom vinduet mitt på morgenkvisten. Men du var borte, og jeg ga opp. Allikevel holdt jeg håpet oppe: Når jeg endelig fant min egen historie, ville du være der for å høre den.

Det var ikke før smerten av fraværet ditt dampet bort, at det gikk opp for meg at jeg hadde forvekslet eddik med sukkerlake.
Du drakk alltid sort kaffe, så jeg fylte koppen min med krem til sødmen gjorde meg kvalm. Jeg leste alt du skrev inntil det ramlet av tungen min som visne blader i oktober.
Det regner i dag, akkurat som den gangen vi gikk gjennom Oslos gater på jakt etter ly, bare for å oppdage at det ikke var noe poeng. Vi var våte inn til hjerteroten uansett. Hvis det var noe jeg aldri fortalte deg var det isåfall mistet og glemt når du flere uker senere ventet på at jeg skulle snu meg inne på den kafeen, og jeg aldri gjorde det. Ikke en eneste gang, og i et annet univers, en annen dimensjon, ville du kanskje sagt noe. Du hadde kanskje tappet meg på skulderen. Kanskje tatt tak i armen min, tvunget fram øyekontakt. Men i dette universet, i denne dimensjonen, gikk du i stedet ut døren. Du gikk ut gjennom Oslos gater, og hjerteroten min er fremdeles våt etter den ettermiddagen i regnet.

Løven

En løve står i hagen min
Og jeg er ikke sikker på om
Jeg skal jage ham vekk
Eller la ham hvile og slappe av
En stund
Han er vakker, nesten som
En antikk romersk statue
Og jeg kan knapt tro at han ville
Skadet noen eller noe
Selv om det er det alle
Forteller meg at han vil
Med tid og stunder

(Men jeg ignorerer dem)

1. Oktober

Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 

Oktober med sine tunge regnskyll har kommet over oss. 

Vinden blir kaldere og sterkere, trærne sier adjø til bladene sine i et raskere tempo, verden får en bitter ettersmak. 

Sommeren er for lengst over.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av sengen om morgenen nå. Jeg kjenner følelsene. Det er simpelthen ingenting å se fram til. Det eneste som ligger der (rett der, foran deg) er plikter og hodepine. Du er som et lett bytte for rovdyr. De som dreper kreativitet og gode intensjoner. 

Du vil bare ikke stå opp, fordi livet er livet igjen, og du er fremdeles deg igjen, og selv om du hver dag ber en høyere makt om at livet skal endre seg, og du skal endre deg, og alt skal bli bedre, så skjer det ikke. 

Og det er så frustrerende. 

Men hvis du hører nøye etter, vil du høre myriader av ideer og drømmer, sterkere enn vinteren. Myriader av føtter som venter, og lengtet etter å danse til rytmen av håp.

Mørket er ikke sterkere enn alt lyset som ligger inni oss. Vi må bare klare å tenne gnisten. Men det kan være vanskelig, og det er ikke alltid man får det til. Det er ingen fasit, og jeg har ingen andre råd akkurat nå. 

Det er onsdag, og det er 1. oktober. Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 

Andre dager vil jeg ha råd igjen, og jeg vil heie på deg og muntre deg opp. Men nå i dag vil jeg bare fortelle deg at jeg vet hvor vanskelig det kan være. Og jeg er så utmattet av alt. 

Men vi kan overleve denne vinteren. Sammen. 

Månen begravde seg selv
slik som hendene
jeg trengte å holde og
sjansen til å fortelle
min historie,
å høre noen puste
til rytmen av mitt navn

Og plutselig undret jeg
Hvordan overlevde jeg
alle de nettene?
Alle de menneskene
som dro
Alle de dørene
som ble lukket

Alt jeg kunne huske
var at du
alltid måtte sove
med et løfte
på dine lepper
som du aldri holdt

Vi vil finne hjerter
Vi vil finne hjem

Jeg helte ordene dine opp i store kopper som jeg drakk grådig av, som sukker i kaffen, hvor alt jeg satt igjen med var kvalme og en ekkel ettersmak. Du la ut om kjente filosofer og politikere, viste meg ditt syn på verden og kom med egne konspirasjonsteorier, og jeg slukte det, alt sammen.

Når du gikk tom for store ord, og jeg fikk smaken for sort, enkel kaffe, kom jeg fram til at det er greit å si hadet til folk, og det er greit å ikke si 'ser deg snart'. For noen ganger vil du ikke det. 

Jeg tenkte på deg her om dagen, og jeg visste at du hadde funnet et sted å gå deg vill.

Et sted du kunne gå deg vill og finne deg selv. Jeg antar du finner fred, og det gir meg en følelse av fred også, tror jeg. 

De gamle vennene dine spør meg om deg, og alt jeg kan si er: Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg er sikker på at du står midt i en eller annen by, hvor du studerer omgivelsene rundt deg, med pannen lent mot himmelen. 

Du har gått deg vill. Jeg har gått med vill. Vi lot oss miste hverandre. 

Og det er helt ok. 

Kanskje er vi ikke en del av Sokrates' huleteori allikevel, slik du en gang påstod. Kanskje fant jeg veien ut. Kanskje fant du veien ut også. 

Tror du det er skygger og silhuetter? Vel, jeg vet bedre. Din sannhet er ikke min sannhet, så det må være min løgn. 

Kyss

Kyss

Dybden av mine arr

Føl lengselen etter

Hundre ensomme netter

Og håpløse morgener

Forsiktig med leppene dine

Kyss

Fargen av øynene mine

Føl lengselen etter

Tusen hjelpsomme ord

Og det smittsomme motet

Formet av leppene dine

Når skuldrene dine er fulle av arr,
Og morgendagen er fylt av gårsdagen,
Åpne opp vinduet og se på horisonten,
Den er overalt,
Og det er så mange historier og stemmer,
Du enda ikke har hørt
Vær nysgjerrig,
Alltid nysgjerrig

<3

Ribbeina mine var laget

Med kalde februarmåneder

Men du forvandlet dem

Til milde aprilmåneder

Øynene mine var fylt til randen

Med døende skritt

Men din beroligende stemme

Jaget vekk alle

Munnen min var full

Av tapte historier

Men leppene dine

Frigjorde hver eneste en av dem

Hjertet mitt er dekket 

Av sår og arr

Men jeg kan ikke finne dem

Når jeg er med deg

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg. Ikke enda. 

Men jeg kan fortelle deg at jeg elsker hvordan du ler av dine egne vittige kommentarer, og hvordan du (lite overbevisende) prøver å roe deg ned i trafikken, og hvordan du spør meg hva jeg tenker på når jeg fjerner meg fra verden og stirrer inn i evigheten, og måten du står for det du tror på, hvor engasjert du blir, og måten du forteller meg ting på, alt fra barndomshistorier til drømmer, og hvordan øynene dine endrer farge avhengig av lyset og humøret, og hvordan du gir meg håp uten å engang vite det, og stemmen din, og alle lydene du lager når vi koser, og hvor snill du kan være (og ufrivillig romantisk), og hvor ærlig du kan være, og hvordan du har utfordret meg til å rive ned muren rundt hjertet mitt fullstendig. 

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg, ikke enda. Men jeg kan fortelle deg at jeg en dag (ganske sikkert) kan elske deg på en måte jeg aldri har elsket noen før. Hvis du klarer å vente litt. 

Han etterlot seg dype sår på hjertet ditt

Men du sa de føltes som myke kyss

Hvis jeg kunne, ville jeg fortalt deg at

Det var aldri hans intensjon å elske deg for alltid

Men øynene dine trygler meg om å lyve for deg

Så det er det jeg gjør

Men du fortjener å vite at du 
Ikke kan leve gjemt mellom minnene resten av livet

Selv om jeg tror det er akkurat det du vil

Blomster og positiv tankegang

Det er ganske rart

Samtidig ganske fantastisk

At blomster

Skjøre og levende

Kan trenge seg gjennom

Noe så solid og dødt

Som asfalt

Det gir meg håp. Ikke bare som en slags form for metafor for livet, men et generelt håp om bedre tider. Det kan være misvisende, men om ikke annet gir det meg et øyeblikk av positiv tankegang. Og det i seg selv, er verdt det. 

Du lurte meg ikke

Håret ditt pleide å skinne som gull i solen, så jeg kalte deg Gullhår. Alt var så enkelt på den tiden. 

Men på et eller annet tidspunkt ville du ha noe, noe mer, og du klippet håret ditt kort og farget det rødt, og det minnet meg om fargen for rastløshet. 

Øynene dine ble mørke og ville, og du fortalte meg løgner. 

Men jeg kan fortelle deg én ting; Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri. 

Jeg kunne høre tankene dine skrike, og de var så fryktelig mørke, og det er grunnen til at jeg holdt meg for ørene og nynnet dem vekk. 

Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri, men jeg beklager for at jeg ikke hadde mot nok til å fortelle deg det. Du var fanget i løgnene dine og jeg prøvde å finne nøkkelen for å få deg fri, men jeg visste ikke hvor jeg skulle lete. 

Det går ikke en dag uten at jeg lurer på om jeg kunne hjulpet deg, og jeg vet fremdeles ikke svaret. Jeg skulle bare ønske ting var enkelt igjen. 

02:11

Jeg har denne kontinuerlige følelsen
av nervøsitet i magen,
og vennene mine forteller meg at det er
sommerfuglene
som får meg til å føle det på denne måten
(og de har nok rett).
Men for meg er det bare ren nervøsitet,
fordi det å være forelsket
er så jævlig skummelt
og jeg er redd for at jeg vil rote det til.
Du får meg til å føle meg komfortabel
og nervøs på samme tid.
Jeg bærer fremdeles det samme smilet
du ga meg forrige tirsdag,
og jeg har sluttet å skrive ned alle grunnene
til å ikke bli forelsket,
for jeg har gått tom for blekk
og det er egentlig ikke så farlig.
Jeg har overgitt meg.
Sannheten er,
at det er noen mennesker som kan se på deg,
og plutselig kan du navnet på alle stjernene.

En historie på fem ord

Hvorfor fortalte jeg deg det

( )

De prøver å lære meg opp til å fylle det blanke arket med hjerteslagene mine, men jeg er for svak til å i det hele tatt røre brystet mitt.

(Og i tillegg, vil jeg ikke at verden skal få vite hva som gjemmer seg bak ribbeina mine, mellom de mest sensitive blodårene i kroppen min). 

Jeg antar at poesi og slikt er fakler vi tar med oss når vi forlater dagslyset for å utforske mørket i oss selv. 

Hvis du venter litt til

Hvis du venter litt til så kanskje jeg vil la deg se de usynlige sprekkene i leppene mine og usikkerheten og tvilen som ligger bak dem, og kanskje jeg vil la deg male irisene mine tilbake til gull (eller sølv, sølv er fint det og).

Hvis du venter litt til så kanskje jeg vil vise deg speilet jeg er for feig til å knuse, fordi jeg er så redd for å bli såret av splintene og skuffelsene gjemt bak det. 

Kronene våre er ødelagt, og langt, langt borte hører vi skogen gråte. Den blinde er fremdeles blind, og havet vet ikke hvor hun skal gjøre av alle tårene sine. Er det vår egen feil? Er det et feiltak å tro at kjærlighet kan endre livene våre?

Jeg har hjemlengsel og er hjemløs, og et øyeblikk lar jeg meg selv tro at du kan være hjemmet mitt. Men kjærlighet har et stort talent for å ødelegge ting, og plutselig kan vi bli fremmede igjen. 

Kanskje sølv ikke er så fint, men vil du vente litt til?

Det er mer sand under sålene i skoene dine enn du vil få vintre til å drømme og somrer til å gjøre drømmene virkelige. Og det er flere stjerner på himmelen enn det er sand på jorden. Universet vi bor i er så stort, at en døende stjerne, i den store sammenhengen, er like bemerkelsesverdig som spilt melk eller et ukysset kyss. Det er en uendelig mengde med tid, alt som kan bli glemt, vil bli glemt. I evigheten, betyr en døende stjerne og spilt melk akkurat det samme. Og om du bare er noen som pusser tenner sent på kvelden eller om du er en planet som tar ditt siste pust i det du forsvinner inn i et sort hull, betyr det du utretter akkurat det samme. Hvert åndetak du tar er like viktig eller uviktig som solen om dagen eller månen om natten. Å fikle med håret ditt, er på en måte et mirakel, det kommer bare an på hvordan du ser det.

Innkommende anrop

01:09. Innkommende anrop. Du ringer. Jeg har vanskelig for å høre deg, tung bass dundrer i bakgrunnen der du er. Du sier noe har gått opp for deg. At du savner meg. At du vil ha meg, like mye som før.
Du har drukket. Jeg hører det. Kanskje har du snufset ett gram opp i nesen også. Du er fjern, men fokusert. Jeg kan se deg tydelig for meg.
Høy og bredskuldret, lett svaiende, med Polo-skjorten kneppet såvidt opp og litt av håret hengende ned foran øynene.
Du var slik sist jeg så deg også. Bare mindre svaiende. Den siste gangen vi så hverandre.
Du var så sint. Ekkel. Nedverdigende. Du taklet ikke å bli avvist. Jeg ville ikke synke ned på ditt nivå, men jeg ble så sint jeg og. Det du sa var så urettferdig. Det tok ikke lang tid før jeg tok to skritt mot deg, knyttet neven og slo. Jeg tror ikke jeg innså hva jeg egentlig holdt på med før jeg traff, og det kom et mykt 'knekk' fra nesen din. Før jeg så at blodet strømmet over leppene dine og nedover haken.
Det var liksom den eneste måten å få deg til å holde kjeft på, i det minste for et par sekunder. Du rygget bakover og kalte meg en rekke stygge ting. Jeg sendte en spyttklyse i retur som traff pannen din. Jeg visste ikke at jeg kunne spytte slik. Jeg snudde og gikk, og så meg ikke tilbake. Jeg gikk sporenstreks til en Deli de Luca og fikk en serviett, så jeg kunne tørke av ringene og fingrene mine.
Jeg ville ikke ha noe av deg på meg.
Og her sitter jeg, i sengen min, natt til en fredag, og hører på deg. Prøver pent å fortelle deg at jeg har en annen. Han er ikke min, ikke enda, men jeg er hans.
Det kunne blitt oss to, sier du. Nei. Det kunne ikke det. Det var aldri noe fundament for et forhold mellom oss to. Vi er alt for forskjellige, sånn har det alltid vært. Og vårt siste møte gjorde ikke ting bedre. Jeg prøver å forklare. Men hva hjelper vel det? Du er helt fjern. Og fast bestemt. Oss to, det er sånn det skulle vært.
Jeg gir opp. Det nytter aldeles ikke. Du får meg til å love å ringe deg i morgen, mens jeg får krampe i fingrene av å lage ljuge-kors. Du kommer sikkert ikke til å huske hva jeg sa uansett. Jeg legger omsider på. Og jeg kan ikke annet enn å tenke:
Jeg er glad jeg ikke lenger kjenner deg.

?

"Is it splendid, or stupid, to take life seriously?"
    - Gustave Flaubert

Grønne druer og panikk og sånn

"Men hvordan har du det egentlig?"

Hun står foran meg i frukt og grønt-avdelingen og piller på noen grønne druer. Noen har skrumpet inn, påbegynt prosessen til å dannes om til en form for rosiner. 

"Jeg har det bra jeg".

Ren løgn. Jeg vil ikke prate om det. Men det virker så urettferdig. Det er så mange som ønsker seg en slik person, en sånn som hun som står foran meg og rynker på nesen over størknende grønne druer. En som faktisk gidder å bry seg. En som spør hvordan en egentlig har det. Men ikke jeg. Jeg vil virkelig ikke prate om det. Orker ikke.

Noen få ganger utleverer jeg litt av livshistorien min gjennom snart 20 år, til de som vil høre om det. Enda færre ganger gir jeg uttrykk for hvordan tingene som har skjedd har påvirket meg. Selv ikke da får de se hele bildet. Får de det, vil de skjønne hvor utrolig svak jeg egentlig er. Jeg later som om jeg takler ting mye bedre enn det jeg faktisk gjør. Men det bryter meg ned, hver dag. Og hver natt. I hvert fall når jeg er alene. 

Vennene mine sier de er stolte av meg fordi jeg aldri får panikk. 

Klart jeg får panikk. 

Bare ikke i de situasjonene de synes det er naturlig. Jeg får panikk i situasjoner som denne, ved druene i frukt og grønt-avdelingen, når noen tvinger meg til å konfrontere mitt eget følelsesliv. Jeg kan ikke flykte. Det eneste som duger, er å lyve. Å virkelig lyve. Ikke bare komme med en unnskyldning til å prate om noe annet. Nei, jeg må virkelig overbevise henne om at alt står bra til. Trikset for å lyve sånn, er å late som om du egentlig er elendig til å lyve, få dem til å tro at du ikke kunne ha kommet unna med noenting. På den måten vil ingen mistenkte noe når du slår til på ordentlig. 

Så det er det jeg gjør. Og det funker. Jeg slipper unna atter en gang, 

Vi forlater frukt og grønt-avdelingen med røde druer. De duger, de og.

Unnskyld

Unnskyld. Unnskyld for at jeg sa jeg ville dø. Jeg mente det ikke. Eller jo, jeg mente det, men...

Poenget mitt var vel egentlig: 
En dag våkner jeg, tasser bort til speilet, ser meg selv inn i øynene, og oppdager at alt er slitsomt. Alt. De simpleste, mest hverdagslige ting. Det er vanskelig å stå opp og tasse bort til speilet, det er vanskelig å pusse tenner og gre håret, det er vanskelig å sminke seg, det er vanskelig å føre maten til munnen, tygge og svelge. Det er vanskelig å drikke vann og kaffe, det er vanskelig å gå på do. Det er vanskelig å snakke, å tenke i det hele tatt. 
Allikevel gjør jeg alt dette. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Det er nødvendig. Sminken er kanskje ikke den største nødvendigheten, men den er essensiell for mitt ofte skrøpelige selvbilde. Jeg må gjøre alle disse tingene. Jeg vil jo leve, ikke dø. Det er bare det at det noen ganger ikke føles som om jeg lever overhodet, bare bruker opp oksygen noen andre kunne pustet inn. Jeg blir likegyldig til alt, men egentlig er det bare sånn at jeg kjemper veldig hardt for å eksistere. 

Jeg vet dette er vanskelig å takle for en venn. Så jeg skjønner at du trekker deg unna. Jeg skulle bare ønske at du fikk med deg at det går bedre. Da kanskje du vil komme tilbake. 

Jeg ligger ikke lenger i fosterstilling under dynen. Jeg klarer å ta telefonen, klarer å svare på meldinger. Noen ganger klarer jeg til og med å komme med et passende tilbakesvar til snapsene du sender meg og resten av kontaktlisten din. Jeg trener mer. Jeg tegner mer. Det er jo fremgang det, sant?

Jeg gråter mer også. Jeg tar tak i minnene. Jeg liker ikke å gråte, derfor har jeg stengt alle minnene ute. I flere måneder har jeg drukket, festet, vært oversosial og engasjert meg i ubetydelige ting som jeg i virkeligheten gir faen i. Satt minnene til side, ikke villet føle noen ting. For det er vondt. Og det som er vondt, er vanskelig. Jeg har ikke tatt tak i meg selv og mine problemer, kun prøvd å hjelpe alle andre med deres problemer i stedet. Men jeg vet jeg må ta tak i meg selv, tørre å være alene. Det er vanskelig å være alene, for det er da alt blir vanskelig i seg selv. Men jeg har begynt med det nå. Så det går fremover.

Det hadde bare vært så mye bedre om du var her for å se det gå fremover med meg. 

I've never seen anything more beautiful than you

"Come with every wound and every woman
you've ever loved; every lie you've ever told
and whatever it is that keeps you up at night.
Every mouth you've punched in, all the blood
you've ever tasted. Come with every enemy
you've ever made and all the family you've
ever buried and every dirty thing you've ever
done; every drink that's burnt your throat and
every morning you've woken up with nothing and
no one. Come with all your loss, your regrets,
sins, memories, black outs, secrets.
I've never seen anything more beautiful than you"

- Warsan Shire

Tilværelse

Været er intetsigende. Verden er meningsløs. Ligger på gulvet, stirrer i taket. Ikke en lyd. Kun mine egne åndedrag, og en svak piping i det fjerne. Øresus. Gulvet er hardt og kaldt. Treverket presser mot beina mine gjennom lagene av tynn bomull og hud. Kan ikke kjenne fingrene mine. Kakker neglene med fransk manikyr ned i sprekkene i parketten. 
En venninne har flyttet til Paris. Til en liten hybelleilighet. Hun sier hun endelig skal leve det livet hun var skapt til å leve. Bohemlivet. Drikke rødvin og champagne, spise franske oster, møte interessante mennesker, diskutere litteratur, skrive, lese, male. Det er ting jeg gjør uansett. Hva slags liv er jeg skapt til å leve? Et bohemliv jeg og? 
Jeg hører ikke til her, samtidig gjør jeg det. Jeg kunne også flyttet til Paris. Eller Berlin. Eller Praha. Eller Amsterdam. Men jeg tar ikke skrittet. Jeg ligger her. På gulvet. På slitt parkett i Oslo. Stirrer apatisk i taket. Lar tankene fly, men lar tyngdekraften trekke meg ned. Snart tjue. Det er nå livet mitt skal begynne, og min største målsetning akkurat nå er å kjøpe sigg. Shit. 

Ambivalent

Jeg er så jævlig trist, og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det i noen form for følelser. Ikke en gang tårer. Jeg prøver, men det er et håpløst prosjekt.
Jeg prøver å få folk til å skjønne at jeg er så utrolig ulykkelig, men fremdeles så uendelig glad.

Hver natt alene

00:00: Tiden for tullete meldinger, og tiden normale mennesker sier god natt
01:00: Tiden for å gjøre leksene du har unngått hele dagen
02:00: Tiden for å sjekke kjøleskapet for nattmat
03:00: Tiden for å gråte, stirre i veggen, og angre på feil man har gjort
04:00: Tiden for å hate deg selv, og å ikke få sove
05:00: Tiden for nervøs søvn og mareritt
07:00: Tiden for å stå opp, falske smil og trøtte øyne

Alltid

Jeg har sett kjærlighet knuse som billige IKEA-glass, i hundrevis av biter, i form av skarpe splinter. 
Jeg har fremdeles rester av disse splintene i hendene mine. 
På grunn av dette lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle la noen knuse hjertet mitt. 
Jeg bygget en mur, så veldig høy, og fortalte meg selv at jeg klarer å være alene. Selv i  et forhold. 
Det er fremdeles vanskelig for meg å åpne meg helt for folk.
Jeg er alltid redd. 
Så jeg vil aldri åpne meg. Ikke helt. 
Det er ofte jeg lukker øynene for verden, og later som om jeg ikke er en del av alt som skjer rundt meg, mens det foregår en kamp inni meg. 
Sorgen og usikkerheten min vil vinne mange ganger. Dermed trekker jeg meg vekk fra alt, og alle. Men jeg håper du vil huske dette: 
Jeg vil alltid komme tilbake til deg. 
Alltid. 

*Skjuler ekte følelser med aggressiv sarkasme*

Mønster

Gjør noe hele tiden. 
Møter venner, bekjente, gjør nye ting, og ting som har blitt gjort før. 
Alt for å slippe å være alene. 
Alene med tankene og følelsene. 
Det blir for mye. 
Overveldende.
Så jeg holder meg opptatt. 
Er borte hele dagen, gjør noe hele tiden. 
Må gjøre noe.
Må holde meg opptatt.
Kan ikke bryte ut av mønsteret.
Når jeg kommer hjem, legger jeg meg i sengen og sovner. 
Våkner neste morgen. 
Repeterer alt.